1808: svenskene på Blaker og bakholdet ved Toverud
14. september 2026
Noen ganger er det de korte episodene som sier mest om et sted. I april 1808 var Blaker skanse i svenske hender i bare tre dager, men den korte perioden er fortsatt en del av stedets fortelling. Her er hva vi kan si med rimelig sikkerhet, og hvor vi bør la være å gjette.
Krigen som satte alt i bevegelse
Krigen 1808–1809 mellom Norge og Sverige er bakteppet. Den kom etter en lang periode uten at skansen hadde vært sentral i krigføring. Det er derfor nærliggende å tenke at anlegget hadde mistet noe av sin opprinnelige betydning. Likevel var det fortsatt et sted på kartet, og et sted med bygninger, voller og en beliggenhet ved Glomma som var like relevant som før. Dersom du vil forstå hvorfor beliggenheten betydde noe, kan du lese om Glommalinjen og bakgrunnen for 1718.
Et lite varsel om kildene: det vi har å støtte oss på her, er et begrenset utvalg av fakta. Vi vet hvem som ledet den svenske avdelingen, hvor lenge de var på skansen, og hvor det gikk galt for dem på vei tilbake. Vi har ikke trygge opplysninger om antall mann, hva som ble sagt og gjort mens de var der, eller hvordan forholdet var til de som bodde i nærheten. Dem lar vi ligge.
Tre dager i april
Ifølge de kildene vi bruker, holdt en svensk avdeling under grev Axel Otto Mörner skansen fra 17. til 19. april 1808. Det er altså snakk om en kort okkupasjon, ikke en langvarig besettelse. Da de forlot stedet, var det på retrett.
Det er fristende å fylle ut bildet med dramatiske detaljer: soldater som sprer seg mellom bygningene, offiserer i kommandantboligen, hester som står oppstallet. Slike bilder er sannsynlige i en generell forstand, men de er ikke dokumentert i det grunnlaget vi har her, og vi lar dem derfor stå som forestillinger heller enn fakta. Kommandantboligen som den så ut før den brant i 1973, kan du se på bildet øverst, og hele historien om bygget er fortalt i artikkelen om kommandantboligen og brannen.
Hva betyr det at skansen ble «holdt»? Å holde en skanse betyr at man kontrollerer anlegget og bruker det som base. For en avdeling i fiendtlig land er det verdifullt å ha et sted med voller og bygninger, selv om man ikke bruker det til langvarig forsvar. Om svenskene faktisk brukte skansen til forsvar, til forlegning eller bare som et stoppested, sier ikke fakta vi har noe om.
Retretten og Toverud
Det mest kjente ved denne episoden er hva som skjedde etterpå. På tilbaketuren gikk svenskene rett inn i et norsk bakhold ved Toverud. Dette er en sentral del av hvordan hendelsen huskes lokalt: ikke som en erobring av en festning, men som en kort opptreden som endte med en overraskelse for den svenske siden.
Hvorfor fungerer et bakhold så godt i terrenget rundt Glomma? Det er et spørsmål vi bare kan svare generelt på. Land med skog, trange veier og bratte skråninger gir en fordel for den som kjenner stedet og kan velge sin posisjon. Det er likevel noe annet enn å påstå hvordan akkurat Toverud så ut den dagen, og her har vi ikke grunnlag for å gå videre.
Sammenlignet med 1718
Det kan være nyttig å sette 1808 ved siden av den eldre episoden i desember 1718. Da var det skansen som var forsvarer, og en svensk styrke trakk seg tilbake etter omtrent elleve dager uten å ha tatt anlegget. Les mer om det i artikkelen om beleiringen i 1718. I 1808 var rollene på en måte snudd: skansen var i svensk hånd en kort stund, og det var svenskene som fikk problemer på vei bort.
Tabellen under oppsummerer forskjellene, slik de fremgår av kildene.
| 1718 | 1808 | |
|---|---|---|
| Hvem sto utenfor eller inne | Svensk styrke utenfor, norsk kommandant inne | Svensk avdeling inne i skansen |
| Ledere | Leutrum og Prætorius | Mörner |
| Varighet | Omtrent elleve dager | 17.–19. april |
| Utfall | Svenskene trakk seg tilbake | Retrett og bakhold ved Toverud |
Sammenligningen er forenklet, men den viser at samme sted kunne spille svært ulike roller i ulike kriger.
Bare tolv år senere, i 1820, ble skansen oppgitt som festning, selv om noen kilder mener at en form for militær bruk fortsatte til 1880. Det betyr at 1808 var en av de siste gangene anlegget var involvert i krig. I 1893 ble det solgt, og fra 1917 fikk det en helt ny funksjon som skole. Hele denne utviklingen er beskrevet i artikkelen om fra festning til skole.
Det ligger en viss ironi i dette, og den gjør at 1808 står som en slags overgang mellom to epoker i skansens liv. Et anlegg som ble bygd for å stoppe en fiende, endte med å huse kunst- og håndverksutdanning. Likevel er det de samme veggene og vollene som fortsatt står, og de bærer spor av alle disse fasene.
For flere detaljer om 1808 og andre perioder i skansens historie finnes det tre gode kilder. Lokalhistoriewiki har en lokal vinkling, Store norske leksikon gir en oversikt, og Wikipedia samler hovedtrekkene. Vær oppmerksom på at kildene av og til gir litt ulike opplysninger, særlig når det gjelder årstall, og at det kan lønne seg å lese flere.
Dersom du vil se stedet med egne øyne, bør du sjekke oppdaterte besøksopplysninger hos kommunen. Anlegget er et fredet kulturminne og åpent for publikum, og en rolig runde gjør det lettere å forestille seg både 1718 og 1808. Slik en slik runde kan legges opp, er beskrevet i artikkelen om å gå en runde på skansen.
Hvorfor små episoder betyr noe
Det er lett å avfeie en tredagers okkupasjon som en fotnote. Men for lokalhistorien er slike fotnoter ofte det som binder stedene til folks egne fortellinger. Mange som vokste opp i området, kjenner navn som Toverud fra hverdagen, og når navnet viser seg å høre sammen med en krigshendelse, får landskapet et ekstra lag. Det samme gjelder skansen: den er ikke bare en samling bygninger, men et sted der enkeltepisoder har satt spor i hukommelsen.
Samtidig bør vi være forsiktige med hvordan slike minner fungerer. Muntlige fortellinger har en tendens til å utvikle seg over tid. Et bakhold kan vokse i omfang, en retrett kan bli mer dramatisk, og navn kan endre skikkelse. Derfor er det en fordel å holde seg til de få opplysningene som går igjen i flere kilder: Mörner, 17.–19. april 1808, retrett, og et bakhold ved Toverud. Alt utover dette bør leses som ettertidens utfylling.
For den som arbeider med lokalhistorie, kan dette være en nyttig øvelse. Skriv ned hva som er sikkert, hva som er sannsynlig og hva som bare er tradisjon. Ofte blir den første listen kort, men den er til gjengjeld solid. Slik tilnærming gjør det også enklere å skille mellom ulike perioder, slik at 1718, 1808 og skolenes tid ikke flyter sammen til én udifferensiert fortelling om «gamle dager».
Til ettertanke
Det er lett å velge de store historiene og glemme de små. Men en tredagers okkupasjon etterfulgt av et bakhold er et godt eksempel på hvordan lokalhistorie består av konkrete hendelser på konkrete steder. Navnene Mörner, Toverud og Blaker henger sammen i en liten fortelling, og den fortjener å bli fortalt uten pynt.