Beleiringen i desember 1718: Prætorius mot Leutrum

Når folk snakker om krigene som rammet Blaker skanse, havner de ofte i en fristelse: å gjøre hendelsene større enn de var. Desember 1718 er et godt eksempel. Det var ingen storslått feltslag med tusenvis av falne, men en tilspisset situasjon der en liten festning ved Glomma ble satt på prøve. Det er nettopp den nøkterne versjonen som gjør historien interessant.

Situasjonen ved årets slutt

Den 6. desember 1718 dukket en svensk styrke opp utenfor skansen og slo leir. Lokale kilder beskriver den som omtrent 300 mann under general Leutrum. Det er verdt å merke seg at tallene kommer fra lokalhistorisk tradisjon, og at slike tall i eldre fortellinger sjelden er helt presise. Likevel gir de et rimelig inntrykk av størrelsesordenen: dette var ikke en stor invasjonshær, men en avdeling som kunne true et forsvarsverk dersom det var dårlig rustet.

Og det var nettopp spørsmålet. Skansen hadde et formål som var enkelt å formulere og vanskelig å løse: den skulle sikre ferjestedet ved Blakersund, der veien krysset Glomma. Hvorfor dette stedet var så viktig, kan du lese mer om i artikkelen om Blakersund, fergestedet og Glommalinjen. Kontrollerte man krysningen, kontrollerte man en av de naturlige ferdselsårene i området.

Kommandanten og mannskapet

Festningens sjef var oberst Andreas August Prætorius. Ifølge de kildene vi har tilgjengelig hadde han omtrent 600 mann, åtte kanoner og svært dårlig forsyningssituasjon. Det siste punktet er kanskje det viktigste å stoppe ved. En garnison som sitter i desember uten tilstrekkelig mat, ved og ammunisjon, er sårbar på en annen måte enn en som bare mangler mannskap.

Samtidig hadde Prætorius flere folk enn motstanderen, og han hadde murer og voller å stå bak. Slik tallene er overlevert, var forholdet mellom de to partene slett ikke håpløst for forsvarerne. Hvordan et slikt anlegg er bygd opp for å gi forsvarerne fordeler, er forklart i guiden til voller, grøfter og bastioner.

Hva skjedde egentlig?

Her må vi være ærlige om kildegrunnlaget. Lokalhistoriewiki beskriver hendelsen som en mindre trefning med noe skyting mellom partene. Det er altså ikke snakk om en lang, blodig beleiring i klassisk forstand, med løpegraver, bresjer og stormløp. Det som er godt dokumentert i hovedtrekk, er dette:

• Svenskene ankom og slo leir utenfor skansen 6. desember.
• Skansen ble ikke inntatt.
• Etter omtrent elleve dager, rundt 17. desember, trakk svenskene seg tilbake.

Det kan virke lite dramatisk, men utfallet var likevel et resultat: festningen holdt. For en garnison med dårlige forsyninger er det ikke selvsagt at man kommer helskinnet gjennom elleve dager med en fiende utenfor porten.

Det er fristende å gi ett enkelt svar, men kildene vi bygger på her gir ikke grunnlag for å peke ut én bestemt årsak. Vi kan likevel resonnere forsiktig. En angripende styrke på rundt 300 mann hadde små muligheter til å storme et lukket forsvarsverk med kanoner og et betydelig større mannskap. Vinteren gjorde det neppe lettere å ligge ute i leir. Slike betraktninger er imidlertid tolkninger, ikke dokumenterte fakta, og de bør leses som det.

Et lite punkt i en stor krig

Hendelsen må ses i sammenheng med Store nordiske krig, som preget hele regionen i disse årene. Bakgrunnen er behandlet i artikkelen Stor nordisk krig og Glommalinjen, og der går det frem hvorfor et lite fort ved Glomma overhodet havnet i søkelyset. Kort sagt var skansen en del av en større forsvarslinje, og når en slik linje blir testet, er det ofte de små punktene som avgjør om helheten holder.

Det er også her en vanlig misforståelse oppstår. Noen forveksler eller blander sammen ulike år og hendelser fra denne perioden. For Blaker skanses del er det desember 1718 som er den kjente episoden fra denne krigen, og den bør beskrives for det den var.

Det kan virke merkelig at en så beskjeden episode fortsatt fortelles. Men det finnes minst tre grunner til at den har festet seg.

1. Den er lokal. Navnene Prætorius og Leutrum er knyttet til et sted folk fortsatt kan besøke og gå rundt på.
2. Den har et klart utfall. Skansen holdt, og svenskene dro.
3. Den viser hvor skjør en forsvarssituasjon kunne være. Dårlig forsyning, vinter og få kanoner er elementer enhver kan forholde seg til.

Historien har dessuten fått en ny dimensjon i nyere tid, siden festningens historie har vært fortalt gjennom teater på stedet. Les gjerne mer om det i artikkelen om Skansespillet.

Når man som leser møter fortellinger om Blaker i 1718, er det klokt å ha noen enkle prinsipper i bakhodet.

Tall på styrker og kanoner er overlevert gjennom lokale fremstillinger, og de kan ha blitt rundet av eller pyntet på over tid. Beskrivelser som «beleiring» kan dekke alt fra en omfattende militær operasjon til en nærmest avventende posisjonering, og i dette tilfellet peker kildene mot det siste. Og endelig: manglende detaljer er ikke bevis for at noe ikke skjedde, men de er en påminnelse om å la være å fylle hullene med fantasi.

For den som vil gå dypere, finnes det gode utgangspunkt. Lokalhistoriewiki har en fremstilling som peker på den begrensede karakteren av trefningen, mens Store norske leksikon gir en bredere oversikt over skansens historie fra anlegget ble lagt ut under Gustav Wilhelm Wedel. Wikipedia samler i tillegg de viktigste årstallene på ett sted.

Skansen overlevde denne episoden og fikk i de følgende tiårene en ny skikkelse. På 1750-tallet ble den bygd om til et lukket, stjerneformet bastionfort, noe som er beskrevet i artikkelen om overgangen fra åpen skanse til stjernefort. Man kan spørre seg om erfaringene fra tidligere kriger spilte inn i beslutningene, men her må vi igjen være forsiktige: kildene vi har brukt, sier ikke noe om hva som lå bak ombyggingen.

Det vi kan si, er at anlegget som står der i dag, bærer spor av flere tidslag. Kartene fra 1753 og 1759 viser hvordan skansen var organisert, og de gir et godt bilde av hvordan stedet må ha sett ut for dem som levde der på 1700-tallet.

Vanlige spørsmål om 1718

Var dette en stor kamp?

Nei. Slik kildene fremstiller det, var det en mindre trefning med noe skyting, ikke et omfattende slag. Det er ingen grunn til å forsterke inntrykket for å gjøre historien mer spektakulær. Den fungerer godt som den er.

Hvor lenge varte det?

Svenskene slo leir 6. desember og trakk seg tilbake etter omtrent elleve dager, altså rundt 17. desember 1718. Dette er den tidsrammen som går igjen i fremstillingene.

Hvem var de sentrale personene?

På norsk side oberst Andreas August Prætorius som kommandant, og på svensk side general Leutrum. Utover dette trenger vi ikke gjette på navn eller roller. Mange av de menneskene som faktisk sto på vollene, er ikke bevart i kildene på noen måte som lar seg gjengi her.

Kan jeg se stedet i dag?

Ja, anlegget er et fredet kulturminne og åpent for publikum. Hvordan en slik runde kan se ut, er skissert i artikkelen Gå en runde på skansen. Husk å sjekke gjeldende besøksinformasjon hos kommunen før du drar, siden forhold som åpning kan endre seg.

Oppsummering

Desember 1718 var ikke Norges mest berømte krigsepisode, og det er ikke nødvendig å late som. Likevel er den et godt eksempel på hvordan en liten festning, en kommandant med begrensede ressurser og en nokså beskjeden fiendtlig styrke kunne skape en fortelling som overlever i århundrer. En svensk avdeling slo leir 6. desember, Prætorius og mannskapet holdt stand, og etter rundt elleve dager var det over.

Skal du besøke stedet selv, bør du sjekke oppdaterte opplysninger fra kommunen eller andre offisielle kilder før du reiser. Da kan du stå på voller som en gang var utsatt for nettopp denne situasjonen, og se for deg en desember der alt avhang av om festningen holdt.