Blaker skanse: festningen ved Glomma fra 1680-tallet

Når du kjører inn mot Blaker i Lillestrøm kommune, er det lett å kjøre forbi uten å ane hva som ligger like ved elva. Likevel skjuler det seg en av de best bevarte festningene i Akershus bak trærne og vollene: Blaker skanse. Anlegget ligger ved Glomma, på stedet som kalles Blakersund, og har vært en del av norsk forsvarshistorie i mer enn tre hundre år.

Historien til skansen er en historie om geografi. Glomma er Norges største elv, og på 1600-tallet var den både en transportåre og en barriere. Den som skulle ferdes mellom områdene på hver side av elva, måtte over vannet på bestemte steder. Ett av dem var fergestedet ved Blakersund. Det var her den militære interessen satte inn, og det er derfor det i dag står en festning akkurat her.

Hvorfor ligger skansen akkurat her?

Skansen ble bygget i 1682/1683. Kildene er litt uenige om årstallet. Noen peker på at byggingen startet i 1682, mens andre regner 1683 som året anlegget var i bruk. Store norske leksikon oppgir 1683, og anlegget ble lagt ut under ledelse av Gustav Wilhelm Wedel. Uansett er det snakk om 1680-årene, og formålet var klart: å sikre ferjestedet over Glomma ved Blakersund.

Skansen var en del av det som i dag kalles Glommalinjen, en forsvarslinje mot Sverige. Tanken var at man ved å kontrollere de viktige overgangene over elva kunne vanskeliggjøre en fiendtlig fremrykking. Hvordan fergestedet og linjen henger sammen, kan du lese mer om i artikkelen om Blakersund og Glommalinjen.

I den første fasen var anlegget enklere enn det vi ser i dag. Det var åpent mot elva i ryggen, altså ikke fullstendig lukket rundt om. Det sier noe om hvordan man tenkte: elva selv var en del av forsvaret, og den første skansen var først og fremst et beskyttet punkt ved ferjestedet.

Et festningsanlegg er ikke bare tegninger og befalinger. Det må graves, fraktes og reises. På Blaker ble mye av arbeidet utført av folk fra nabobygdene. Soldater og hester fra flere sogn bidro med arbeidskraft, nærmere bestemt Enebakk, Fet, Aurskog, Blaker, Sørum og Nes. Det betyr at skansen på sett og vis er et felles prosjekt for et helt område, ikke bare for den lille grenda ved elva.

Det er verdt å stoppe opp ved dette. Tenk deg arbeidet med å flytte jord til voller og grøfter uten maskiner, bare med spade, trillebår og hestekraft. Når du i dag går langs vollene, går du på noe som folk bokstavelig talt har båret og dratt sammen for hånd. Mer om hvordan slike voller og grøfter fungerer finner du i guiden til å lese et festningsanlegg.

Fra enkel skanse til stjernefort

På 1750-tallet ble skansen bygget om til et lukket, stjerneformet bastionfort. Fra denne perioden finnes det kart fra 1753 og 1759, som viser hvordan anlegget så ut og hvordan det ble planlagt. Ombyggingen er en av de viktigste milepælene i skansens historie, og den har gitt anlegget den formen det fortsatt har i dag. Vi går nærmere inn på prosessen i artikkelen om overgangen fra åpen skanse til stjernefort.

Fra samme tid stammer flere av bygningene som fortsatt står. Artilleribygningen er datert til omtrent 1740–1750 og regnes som en av Norges største fredede trebygninger. Krutthuset, bygd i stein, er fra 1759. Til sammen gir bygningene og vollene et sammenhengende bilde av en festning fra 1700-tallet.

Når krigen kom nær

Skansen ble aldri en stor slagmark, men den ble satt på prøve. I desember 1718, under den store nordiske krig, slo en svensk styrke leir utenfor festningen fra 6. desember. Lokale kilder oppgir at styrken besto av omtrent 300 mann under general Leutrum. Kommandanten, oberst Andreas August Prætorius, hadde omtrent 600 mann, åtte kanoner og dårlige forsyninger. Festningen holdt, og svenskene trakk seg tilbake etter omtrent elleve dager.

Lokalhistoriewiki beskriver hendelsen som et mindre trefning med noe skuddveksling, og det er et nyttig korrektiv. Det var ikke en storstilt beleiring med store tap, men det viser at skansen fylte sin hensikt: den stod der, og den avskrekket. Vi har samlet mer om dette i artikkelen om stridighetene i desember 1718.

I 1808 var skansen igjen involvert. En svensk avdeling under grev Axel Otto Mörner holdt festningen fra 17. til 19. april 1808, under krigen 1808–1809. På tilbaketuren gikk de rett inn i et norsk bakhold ved Toverud.

Fra festning til skole og kulturarena

Den militære betydningen avtok etter hvert. Festningen ble nedlagt som festning i 1820, selv om noen kilder mener militær bruk varte lenger, helt til 1880. I 1893 ble anlegget solgt. Fra 1917 til 2003 var området i bruk som skole, først som Statens husflidsskole og senere som Statens håndverks- og kunstindustriskole på Blaker. Da skolen flyttet til Kjeller i 2003, ble det stille en tid, men fra 2004 har anlegget blitt brukt til arrangementer, konferanser og overnatting. Den siste delen av historien er beskrevet i artikkelen fra festning til skole.

I dag er Blaker skanse et fredet kulturminne som er åpent for publikum. Anlegget er oppført i Riksantikvarens Kulturminnesøk, og eies og forvaltes av Lillestrøm kommune. Blaker var en del av Sørum kommune fra 1962 til 2020, før det ble en del av Lillestrøm.

Skansen har også en levende kulturell side. Det har blitt satt opp skuespill på stedet om festningens historie, blant annet Skansespillet i 2009, med Svein Gundersen og Mari Mehus nevnt som forfattere og regissører. Foreningen Blaker skanses venner arbeider for å ta vare på og formidle anlegget.

Praktisk informasjon som åpningstider og eventuelle arrangementer endrer seg, så sjekk alltid kommunens eller de offisielle nettsidene før du reiser. Vil du lese mer om selve historien, finnes det gode oppslag hos Wikipedia, Store norske leksikon og Lokalhistoriewiki.

Det som gjør Blaker skanse spesiell, er at den samler så mange lag av historien på ett sted. Du kan se spor etter 1600-tallets behov for å kontrollere en elveovergang, 1700-tallets ingeniørkunst i form av bastioner og steinbygg, og 1900-tallets skolevirksomhet som holdt bygningene i bruk da forsvaret ikke lenger trengte dem. Slik sett er skansen like mye en fortelling om hva som skjer med bygninger over tid som en fortelling om krig.

For lokalsamfunnet har stedet også vært en viktig fellesarena. Naboene har både bygd det, forsvart det, gått på skole der og i dag besøkt det som kulturminne. Det er en kontinuitet man ikke finner overalt, og den er en grunn til at vernearbeidet har betydd så mye for mange. Hvis du er nysgjerrig på hvordan du best kan oppleve anlegget, finnes det også en egen rundtur-guide til skansen her på siden.

Selv om vi ikke går i detalj på alt her, kan du følge trådene videre i de andre artiklene på siden, for eksempel om krutthuset og artilleribygningen. Hver av dem fyller ut et lite hjørne av bildet, og til sammen gir de en tydeligere forståelse av hvorfor Blaker skanse fortsatt betyr noe, både for lokalsamfunnet og for dem som reiser langveisfra for å se den.

Oppsummert

Blaker skanse er ikke en spektakulær slottsborg, men den er desto mer interessant som et helhetlig eksempel på hvordan en liten festning kunne fungere i et større forsvarssystem. Den ble bygd for å kontrollere et ferjested, utvidet til et moderne stjernefort på 1750-tallet, holdt stand i 1718, ble brukt av svenske tropper i 1808, og har siden hatt nye roller som skole og kulturarena. Stedet viser hvordan et kulturminne kan leve videre lenge etter at den opprinnelige funksjonen er borte.