Blaker skanses venner og arbeidet med å ta vare på anlegget

Et fredet anlegg kan fort bli tatt for gitt. Vollene ligger der, bygningene står, og det er lett å tro at de alltid har gjort det og alltid vil gjøre det. Men for et sted som Blaker skanse er virkeligheten en annen. Treverk råtner, tak lekker, branner kan oppstå, og uten at noen bryr seg, forfaller selv de mest verneverdige miljøer. Her kommer vennene inn.

Hva vet vi om foreningen?

La oss være tydelige på hva vi har kilder for. Det finnes en forening som heter Blaker skanses venner. Det er nesten alt vi kan dokumentere i dette materialet. Vi har ikke opplysninger om stiftelsesår, medlemstall, styre, vedtekter eller konkrete prosjekter, og vi har derfor ikke tenkt å finne på noe av det. Vil du vite mer om foreningens arbeid, anbefaler vi å søke opp foreningen selv eller ta kontakt med kommunen.

Det vi kan gjøre, er å sette en slik forening inn i en sammenheng. Vennelag rundt kulturminner er et kjent fenomen: ildsjeler som engasjerer seg for et sted fordi de bryr seg om det, ofte i samspill med eier og forvaltning. For Blaker skanse er eieren Lillestrøm kommune, ifølge Wikipedia, og Blaker lå frem til 2020 i Sørum kommune.

Hvorfor trenger et fredet sted venner?

Fredning er et juridisk vern. Det betyr at man ikke kan gjøre hva som helst med bygninger og anlegg. Men fredning betaler ikke for maling, og den sørger heller ikke for at noen kommer og forteller historien. Det er en forskjell mellom å beskytte og å bruke, og det er i dette gapet frivillig engasjement kan gjøre en forskjell.

Skansen er oppført i Riksantikvarens Kulturminnesøk og er et fredet kulturminne, åpent for publikum. Det forteller oss at stedet har nasjonal verdi, men også at det er et sted som folk faktisk skal kunne gå inn på. En skanse som ikke besøkes, er et museum uten gjester. Derfor er formidling en like viktig del av vernet som vedlikeholdet.

Tre typer arbeid et vennelag kan stå for. Uten å påstå at akkurat denne foreningen gjør alt dette, er det nyttig å se på hva slags oppgaver som vanligvis dukker opp rundt et slikt anlegg:

• Kunnskap. Å samle historier, bilder og dokumenter slik at kunnskapen ikke går tapt.
• Formidling. Å arrangere omvisninger, foredrag eller teater. Et eksempel på det siste er Skansespillet.
• Vern i praksis. Å bidra med innspill til vedlikehold, påvirke politiske prosesser og holde saken varm hos eier og myndigheter.

Lærdom fra brannen i 1973

Den kanskje mest dramatiske hendelsen i anleggets nyere historie er brannen 26. mars 1973, da kommandantboligen brant. Bygningen ble gjenoppbygd og sto restaurert innen 1977. Fra det vi vet, var det altså en prosess på noen år, og den viser at man den gang prioriterte å beholde bygningen heller enn å la den gå tapt. Se fullstendig omtale i artikkelen om kommandantboligen og brannen.

Brannen illustrerer et poeng som er viktig i vernearbeid: kulturminner er sårbare, og ofte skjer det store tap brått. Det finnes også bilder fra 1973 på Wikimedia Commons, og dem kan det være verdt å se på for å få en følelse av hvor alvorlig det var. Slike fotografier er i seg selv en del av kildematerialet.

Ett av de mest lærerike aspektene ved restaureringen er at den kom etter en lang periode med skolebruk. Skansen hadde vært skole fra 1917, og i 1973 var den fortsatt i bruk som utdanningsinstitusjon. Det betyr at hverdagen på stedet gikk sin gang, også etter en brann. Om skolehistorien kan du lese mer i artikkelen om fra festning til skole.

Et anlegg som skifter bruk

Skansen har vært brukt til svært ulike formål: festning, skole fra 1917 til 2003, og siden 2004 arrangementssted med konferanser og overnatting. Hver ny bruk stiller nye krav til vern. Å bruke bygninger til overnatting er noe helt annet enn å bruke dem til lagring av krutt eller undervisning i husflid. Slike endringer kan være gode, fordi bygninger som brukes, som regel blir holdt i hevd. Samtidig kan de by på utfordringer, for eksempel når nye krav til brannsikring og komfort støter mot verneverdier.

Her har vennelag en rolle som kritisk, men konstruktiv stemme. Man ønsker at stedet skal leve, men ikke at det skal miste det som gjør det til et kulturminne. Hvordan balansen er funnet i praksis, har vi ikke kilder på, og vi vil unngå å spekulere.

Hvordan du kan bidra som besøkende

Du trenger ikke være medlem av en forening for å bidra til at et kulturminne holdes i live. Det finnes noen enkle ting alle kan gjøre:

1. Besøk stedet. Bruk er den enkleste formen for støtte.
2. Vis hensyn. Ikke klatre der det ikke er ment, og ikke ta med deg noe hjem.
3. Fortell det videre. Del det du har lært, og lenk til gode kilder.
4. Sjekk offisiell informasjon. Kommunen eier og forvalter anlegget, og er stedet for oppdaterte opplysninger om besøk og arrangementer.

Vil du ha en praktisk start, kan du lese artikkelen om å gå en runde på skansen.

Lokal forankring og langsiktighet

Det som skiller et vennelag fra en offentlig eier, er ofte tidsperspektivet og nærheten. Kommuner har mange oppgaver å fordele ressursene på, og prioriteringene skifter med budsjetter og politiske valg. Et vennelag kan derimot holde en sak levende over tid, fordi medlemmene har en personlig tilknytning til stedet. Mange har gått på skolen der, jobbet der eller vokst opp i nærheten. Den slags erfaring lar seg ikke erstatte av en rapport.

Samtidig bør vi ikke romantisere. Frivillige organisasjoner har begrensede ressurser, og de er avhengige av at nye generasjoner finner veien inn. En av de største utfordringene i hele kulturminnevernet er nettopp rekruttering. Når ildsjelene blir eldre, trengs det yngre folk som ser verdien i å ta over. Det er en viktig grunn til at formidling til barn, unge og nyinnflyttede har så stor betydning, og det er også en grunn til at arrangementer som gjør historie levende, kan ha en langsiktig effekt.

Et annet poeng er samspillet med eier og forvaltning. I praksis vil et vennelag og Lillestrøm kommune ha ulike roller, men felles interesse: at anlegget fortsatt er i god stand og tilgjengelig for flest mulig. Hvordan dette samarbeidet er organisert i detalj, har vi ikke opplysninger om. Men prinsippet om at eier, brukere og frivillige drar i samme retning, er det som oftest skiller vellykkede vernesaker fra mislykkede.

For deg som leser dette og vil forstå historien bak det som skal vernes, er en god start å se på hvordan anlegget oppsto. Les om hvordan festningen ved Glomma vokste frem, og hvorfor nettopp dette stedet ble valgt.

For den som vil gå dypere i anleggets historie og vernestatus, er Lokalhistoriewiki, Store norske leksikon og Wikipedia gode utgangspunkter. Husk å sammenligne, siden kildene av og til oppgir litt ulike årstall for eksempel byggingen og slutten på den militære bruken.

Til syvende og sist handler vern om vilje. Murer og trebygninger kan stå i århundrer, men bare hvis noen bestemmer seg for å ta vare på dem. Blaker skanse har overlevd kriger, brann og endrede formål. At det finnes en forening som bærer navnet Blaker skanses venner, forteller at denne viljen finnes, og at stedet har folk som bryr seg om det.