Fra åpen skanse til stjernefort: ombyggingen på 1750-tallet

Det finnes en grunn til at festninger fra 1700-tallet ofte ser ut som tegninger av stjerner når de sees ovenfra. Formen er ikke pynt, men et resultat av århundrer med erfaring i hvordan man best forsvarer seg mot kanonild og stormangrep. Blaker skanse er et eksempel på hvordan et mer beskjedent anlegg fra 1680-årene ble løftet inn i denne tradisjonen. Her ser vi nærmere på forvandlingen på 1750-tallet.

Utgangspunktet: en skanse som var åpen mot elva

Da Blaker skanse først ble anlagt i 1682/1683, var formålet snevert og tydelig. Anlegget skulle sikre fergestedet over Glomma ved Blakersund, som en del av Glommalinjen mot Sverige. I denne første fasen var skansen åpen mot elva i ryggen. Det betyr at den ikke var et fullt lukket festningsverk, men en forsvarsstilling som brukte elva som en del av sikringen.

For en liten skanse med et avgrenset oppdrag var dette en praktisk løsning. Man trengte ikke bygge voller hele veien rundt når elva på én side dekket baksiden. Samtidig hadde en slik løsning sine begrensninger. Et åpent anlegg er mindre robust dersom en fiende skulle komme fra uventet retning eller klare å krysse vannet. Mer om bakgrunnen for plasseringen kan du lese i artikkelen om Blakersund, fergestedet og Glommalinjen.

Hva er et bastionfort?

Før vi går inn på selve ombyggingen, er det nyttig å forstå hva et bastionfort er. Kort fortalt er det et festningsverk med fremspringende vinkler, kalt bastioner, i hjørnene av vollen. Poenget er at hver bastion kan beskyte vollen ved siden av seg. På en rett og flat murvegg finnes det døde vinkler, steder der forsvarerne ikke kan skyte langs veggen. Med bastioner forsvinner de døde vinklene, fordi alle deler av vollen kan dekkes av ild fra andre deler.

Når slike fremspring settes sammen rundt et anlegg, får grunnrisset en tagget, stjerneaktig form. Derfor snakker man om stjernefort. Voller av jord er dessuten bedre enn høye murer mot kanonkuler, fordi jord absorberer slagene. Foran vollene graver man grøfter som gjør det vanskelig å nærme seg. Vi forklarer disse elementene mer inngående i guiden om voller, grøfter og bastioner.

Ombyggingen på 1750-tallet

På 1750-tallet ble Blaker skanse bygget om til et lukket, stjerneformet bastionfort. Det er den viktigste forandringen i anleggets historie, og den har gitt skansen den formen vi kjenner i dag. Fra perioden finnes det kart fra 1753 og 1759, som dokumenterer anlegget og planene. De er viktige kilder fordi de viser hvordan man tenkte om festningen på den tiden, og de er verdifulle for alle som vil sammenligne eldre og nyere tilstand.

Hva som skiller de to kartene i detalj, bør du sjekke i de originale kildene eller hos Riksantikvaren. Det vi med sikkerhet kan si, er at 1750-tallet er perioden da anlegget fikk sin lukkede, stjerneformede utforming.

Samtidig ble flere av de bygningene som preger anlegget, reist eller fullført. Krutthuset, som ble bygd i stein, er datert til 1759. Artilleribygningen, en stor trebygning, er datert til omtrent 1740–1750 og er blant Norges største fredede trebygninger. Til sammen utgjør vollene og bygningene en helhet som forteller hvordan en festning fra midten av 1700-tallet var organisert. Les gjerne mer om krutthuset fra 1759 og om artilleribygningen.

Hvorfor bygge om en liten skanse?

Spørsmålet er rimelig. Hvorfor bruke ressurser på å gjøre en skanse ved et ferjested til et lukket stjernefort? Kildene vi støtter oss på, oppgir ikke en bestemt begrunnelse, så vi skal ikke late som om vi vet mer enn vi gjør. Det vi kan peke på, er de generelle forholdene.

Glommalinjen var fortsatt en del av forsvaret mot Sverige, og ferjestedet ved Blakersund var fortsatt et sted det var verdt å sikre. Samtidig hadde festningsbygging som fag utviklet seg siden 1680-årene, og et lukket anlegg med bastioner er langt mer solid enn en åpen skanse. Slike betraktninger er likevel tolkninger. Vil du ha en sikker begrunnelse, er det best å lese kildene selv, som Store norske leksikon og Lokalhistoriewiki. Også Wikipedia har en oversikt som kan være et nyttig utgangspunkt.

Uansett begrunnelse er resultatet synlig i terrenget. Et lukket anlegg betyr at vollene går hele veien rundt, at forsvarerne har dekning fra alle kanter, og at området innenfor blir et avgrenset rom der bygninger, mannskap og utstyr kan samles. Det er dette rommet som i dag fremstår som selve skansen, med bygninger som står trygt innenfor vollene.

Å lese kartene fra 1753 og 1759

For den som liker kart, er Blaker skanse en fornøyelse. De bevarte kartene fra 1753 og 1759 er ikke bare dokumenter, men også innganger til å forstå tankegangen bak anlegget. Når du ser på et grunnriss som tegner opp stjerneformen, kan du følge hvordan bastionene stikker ut, hvor grøftene ligger, og hvordan bygningene er plassert innenfor vollene.

Her er noen ting du kan se etter når du studerer et festningskart:

• Bastionene. De spisse fremspringene i hjørnene. Tell dem og se hvordan de henger sammen.
• Vollene. Linjene som forbinder bastionene og former selve stjerneformen.
• Grøftene. Områdene foran vollene som gjorde det vanskeligere å nærme seg.
• Bygningene innenfor. Kartene viser hvor tyngre funksjoner som lagring av krutt og artilleri var plassert.
• Elva. Se hvordan Glomma ligger i forhold til anlegget, siden det hele handlet om fergestedet.

Ved å lese kartene på denne måten får du en dypere forståelse av hvorfor anlegget er formet som det er. Det er også en fin måte å forberede et besøk på.

Et tips er å ta med et utskrevet grunnriss eller åpne et kart på mobilen når du går rundt på vollene. Da kan du sammenligne det du ser i terrenget med det som er tegnet, og du oppdager fort hvordan bastionene som ser ut som lave kupler i gresset fra bakkenivå, faktisk er skarpt tegnede hjørner på kartet. Slik blir et besøk mer enn en spasertur: det blir en slags detektivjobb der tegning og terreng kontrolleres mot hverandre. Det er også her forskjellen mellom en enkel skanse og et ferdig utbygd stjernefort blir tydeligst, fordi helheten først viser seg når du ser hele omrisset samlet.

Fortell gjerne reisefølget hvilke deler av anlegget som ble til på 1750-tallet, og hvilke ideer som lå bak. Barn og voksne har ofte lett for å forstå at en festning skal være vanskelig å angripe fra alle retninger, og at formen på vollene er svaret på akkurat det problemet.

Det er verdt å skille mellom før og etter ombyggingen når man leser skansens krigshistorie. Beleiringen i desember 1718 kom før 1750-tallet, så det var den eldre skansen som den gangen sto overfor den svenske styrken. Les mer i artikkelen om beleiringen i desember 1718. Etter ombyggingen ble festningen i 1808 holdt av en svensk avdeling under grev Axel Otto Mörner, fra 17. til 19. april, under krigen 1808–1809.

Etter hvert avtok den militære betydningen. Festningen ble nedlagt i 1820, selv om noen kilder mener bruken fortsatte til 1880, og anlegget ble solgt i 1893. De solide voller og bygninger gjorde likevel at stedet kunne få nytt liv. Fra 1917 til 2003 var det skole, og siden 2004 har det vært brukt til arrangementer, konferanser og overnatting. Du kan lese om denne utviklingen i artikkelen fra festning til skole.

Oppsummering

Ombyggingen på 1750-tallet forvandlet Blaker skanse fra en åpen forsvarsstilling til et lukket, stjerneformet bastionfort. Kartene fra 1753 og 1759 er viktige kilder til hvordan anlegget så ut og hvordan man planla det. I dag er skansen et fredet kulturminne, og vollene og bygningene forteller fortsatt om 1700-tallets festningsbygging. Sjekk gjerne offisielle kilder for oppdatert besøksinformasjon før du drar.