Skansespillet – når festningens historie settes opp som teater

Hva skjer når et sted som har sett soldater, elever og kommandanter blir en scene? På Blaker skanse har dette skjedd flere ganger. Historien om anlegget har blitt satt opp som teater på stedet, under navnet Skansespillet, og det gir en annen type innsikt enn en tekst på et skilt eller en artikkel på nett.

Denne artikkelen er bygd opp som spørsmål og svar. Vi holder oss til det som er kjent, og understreker hvor kildene stopper. Konkrete datoer, billettpriser og opplysninger om fremtidige oppsetninger finner du ikke her. Slikt må du sjekke hos arrangørene eller kommunen.

Hva er Skansespillet?

Skansespillet er teateroppsetninger som viser historien til Blaker skanse på selve anlegget. Ett eksempel som er nevnt i kildene, er en oppsetning i 2009. Svein Gundersen og Mari Mehus er navngitt som sentrale i arbeidet, som manusforfattere og regissører. Hvem som hadde nøyaktig hvilken oppgave i hver oppsetning, kan vi ikke gå nærmere inn på.

Det er verdt å nevne at «Skansespillet» her brukes som en betegnelse på denne typen stedsspesifikt teater. Hvor mange ganger det er satt opp, hvor mange som har deltatt og hvem som har stått på scenen, er opplysninger vi ikke har gode kilder for, og vi lar dem derfor ligge.

Det kan høres underlig ut å bruke en festning som teaterscene, men tradisjonen med å fremføre lokalhistorie på stedet der den fant sted, er godt kjent i Norge. Poenget er ikke å erstatte kildene, men å gi dem en stemme. En oppsetning kan ikke bevise noe, men den kan gjøre det lettere å huske. Og det er ofte nok til at folk vil vite mer.

Skansespillet hører dessuten hjemme i en lengre linje av bruksformer. Etter at militær virksomhet tok slutt, ble anlegget skole, og i nyere tid et sted for kurs, konferanser og kultur. Teater er en naturlig forlengelse av dette, fordi stedet allerede er innrettet for at folk skal samles.

Hvorfor teater på en skanse?

Svaret er enkelt: stedet er i seg selv et kulisse-sett. Vollene, grøftene og de gamle bygningene gir en autentisk ramme som er vanskelig å gjenskape i et teaterhus. Når publikum beveger seg gjennom anlegget og får høre en hendelse fortalt akkurat der den skjedde, blir historien umiddelbar.

Bildet øverst viser kostymekledde deltakere som danser i en tømret sal, og det illustrerer poenget godt: her er det ikke bare vollene som er kulisse, men også de gamle trebygningene innvendig. Gulv, bjelker og vinduer gir en atmosfære som er vanskelig å bygge i et vanlig teaterlokale. Hvilken oppsetning bildet stammer fra, kan vi ikke si sikkert.

Fra faktum til scene. Teater trenger dramatikk, og det kan skape et spenn mot historien. Kilder forteller om en situasjon som desember 1718: en svensk styrke utenfor, en kommandant med dårlige forsyninger, og et fort som holder. Alt ligger der for en god fortelling. Den faktiske historien er beskrevet i artikkelen om beleiringen, og den viser hvor mye som kan hentes ut av et ganske lite sammenstøt.

Samtidig må dramatikere velge. Hva legger man til for å gjøre en scene levende, og hva lar man være? Det er et klassisk dilemma i all historiefortelling. Jo flere replikker som skal legges i munnen på historiske personer, desto mer av det som sies, er oppfunnet. Det er ikke noe galt i det, men publikum bør vite forskjellen på teater og kilde.

Hvilke deler av historien egner seg?

Skansen har mange episoder som kan fortelles. Her er noen av dem, med lenker til mer faktabasert stoff:

• Byggingen på 1680-tallet. Soldater og hester fra bygdene rundt bidro til arbeidet. Bakgrunnen er behandlet i artikkelen om Glommalinjen og den store krigen.
• Beleiringen i 1718. Prætorius og Leutrum, kanoner, kulde og mangel på mat.
• 1808. Svenskene som holdt skansen i tre dager før bakholdet ved Toverud. Se artikkelen om 1808.
• Skoletiden. Fra 1917 til 2003 var anlegget skole, og også den perioden har sine historier.
• Brannen i 1973. En dramatisk hendelse som har satt varige spor i bygningene.

Ikke alle disse er nødvendigvis brukt i oppsetningene vi kjenner til. Listen viser snarere hva som ville fungert, gitt det vi vet om anleggets historie.

Hva får publikum ut av det?

Når man skal vurdere verdien av historieformidling på stedet, er det nyttig å tenke på flere nivåer.

Det første er følelsen av sted. Det er noe annet å høre om en ferge ved Blakersund når man står i terrenget som ligger like ved, enn å lese det i en bok. Det andre er forståelse: mange kan ha problemer med å se for seg en festning ut fra planer og kart, men blir de guidet fra punkt til punkt, faller bitene på plass. Det tredje er felleskap. Teater på et lokalt kulturminne trekker ofte inn lokale krefter, både på og bak scenen, og det styrker båndene til stedet.

Her er det også en kobling til det frivillige arbeidet som holder anlegget i live. Foreningen Blaker skanses venner er et eksempel på hvordan interesserte kan bidra, og arrangementer som dette hører naturlig hjemme i det miljøet. Hvor stor rolle foreningen har hatt i selve oppsetningene, har vi ikke kilder på, og vi gjør ikke noe stort poeng av det.

En tredje innfallsvinkel er kostymer og håndverk. Dersom en oppsetning skildrer 1700-tallet, krever det klær, rekvisitter og bevegelser som lar seg underbygge, og det er nettopp her teater og historieforskning møtes. Den som lager kostymene, må undersøke hvordan folk faktisk kledde seg, og den som skriver replikkene, må ta stilling til hvordan folk snakket. Denne typen arbeid øker ofte interessen for kildene, og mange som ser en forestilling, blir nysgjerrige på hva som egentlig står i arkivene.

Et siste poeng er at teater på stedet gjør det mulig å nå publikum som kanskje aldri ville tatt turen for å lese en utstilling. Familier, naboer og tilfeldige forbipasserende kan trekkes inn av musikk, drakter og bevegelse. Slik fungerer en forestilling som en inngangsport til mer inngående stoff. Du kan for eksempel følge opp med en runde på skansen og se stedene med egne øyne uten kostymer og regi.

Slik forbereder du deg

Skulle du få anledning til å se en lignende oppsetning på stedet, kan noen enkle råd gjøre opplevelsen bedre.

1. Les litt historie først. Da vet du hva som er fakta og hva som er dramatisering.
2. Kle deg etter været. Vandreteater foregår ute, og værforholdene bestemmer mye.
3. Hold deg åpen. Teater og historie er ikke det samme, men de kan utfylle hverandre.
4. Sjekk oppdatert informasjon. Dato, sted og praktiske forhold må du få fra arrangørene eller kommunen.

Hvis du vil lese mer om anleggets historie i forkant, er Wikipedia, Store norske leksikon og Lokalhistoriewiki gode steder å begynne.

Historie som levende erfaring

Det er lett å tenke på kulturminner som noe som skal beskyttes og betraktes. Skansespillet minner oss om at de også kan brukes. Et fredet anlegg med tre århundrer bak seg kan fortsatt fylles med stemmer, bevegelse og fortelling. Den siste tiden med skoler og arrangementer har vist at skansen tåler å bli brukt på nye måter, og teaterformen er en av dem.

Det store spørsmålet er hvordan man holder balansen mellom underholdning og kunnskap. Svaret ligger trolig i åpenhet: la dramatiseringen være dramatisering, og la kildene være kilder. Slik kan en forestilling tenne interessen, og en tekst som denne kan føre deg videre til det som faktisk er dokumentert.