Stor nordisk krig og Glommalinjen: bakgrunnen for 1718

Hvis du ser på et kart over Østlandet og følger Glomma sørover, forstår du fort at elven er mer enn et vannløp. Den er en barriere. Den som skal bevege seg fra øst mot vest, eller omvendt, må over den, og da er det en fordel å eie krysningspunktene. Dette enkle geografiske poenget ligger bak mye av det som skjedde ved Blaker.

Hva var Glommalinjen?

Glommalinjen var et forsvarssystem som ble bygget opp mot Sverige i andre halvdel av 1600-tallet. Tanken var at elven kunne brukes som en forsvarslinje, støttet av skanser og befestede punkter langs løpet. Blaker skanse ble en del av dette systemet. Anlegget ble ifølge kildene bygget i 1682 og tatt i bruk i 1683, selv om kildene ikke er helt samstemte om det nøyaktige året. Store norske leksikon oppgir 1683, og nevner at det ble lagt ut under Gustav Wilhelm Wedel.

Formålet var konkret: å sikre fergestedet ved Blakersund. En ferge er et trangt punkt i enhver transportrute. Der må folk, hester og varer samles, og der er de sårbare. Å ha en skanse ved siden av var en måte å kontrollere hvem som kom over. Bakgrunnen for selve ferjestedet er utdypet i artikkelen om Blakersund.

Byggingen: en felles dugnad

Noe av det som er mest talende ved de første årene, er hvordan arbeidet ble organisert. Soldater og hester fra nabobygdene bidro: det nevnes Enebakk, Fet, Aurskog, Blaker, Sørum og Nes. For dagens lesere er det lett å forestille seg en festning som noe statlig og fjernt, men her var det altså lokale menn og dyr som sto for en stor del av slitet.

I begynnelsen var skansen dessuten ikke lukket. Den var åpen på baksiden mot elven. Det var en enklere og billigere løsning, men den ga ikke samme beskyttelse som det senere anlegget. Mer om utviklingen finner du i artikkelen om hvordan skansen ble til et stjernefort.

Store nordiske krig i et nøtteskall

Store nordiske krig, som dro ut på 1700-tallets første tiår, trakk også Norge inn i konfliktene mellom Sverige og dets motstandere. Detaljene i krigens store linjer er et omfattende tema som vi ikke går inn på her, og vi holder oss til det som er relevant for Blaker. Poenget er at et forsvarssystem som hadde stått ferdig i flere tiår, plutselig kunne bli utsatt for press i praksis.

Det er her skansen kommer inn i historien på en måte som går ut over administrasjon og vedlikehold. I desember 1718 kom en svensk styrke og slo leir utenfor. Kommandanten, oberst Andreas August Prætorius, hadde et mannskap på rundt 600, åtte kanoner og dårlige forsyninger, mens svenskene under general Leutrum ifølge lokale kilder talte rundt 300. Skansen holdt, og svenskene trakk seg tilbake etter omtrent elleve dager. Hele forløpet er skrevet ut i artikkelen om beleiringen i desember 1718.

Hvorfor var Blaker et naturlig mål?

Det finnes flere grunner til at nettopp dette punktet ble viktig, og de er dels geografiske og dels praktiske.

• Elven. Glomma var et naturlig hinder, og krysningen ved Blakersund var et sted der trafikken ble samlet.
• Ferjen. Så lenge det fantes en ferge, var det et punkt som kunne kontrolleres, og ferjeforbindelsen ble i bruk i lang tid. Passasjertrafikken tok først slutt i 1928.
• Skansen. Et forsvarsverk gjorde det mulig å holde stedet, i hvert fall for en periode.

Når man ser disse tre sammen, blir det forståelig at man valgte å investere i å befeste akkurat her, i stedet for å spre ressursene tynt over hele elvestrekningen.

Etter krigene

Skansen levde videre lenge etter 1718. På 1750-tallet ble den bygd om til et lukket, stjerneformet bastionfort, og kart fra 1753 og 1759 viser anlegget. Artilleribygningen, som regnes som en av landets største fredede trebygninger, stammer fra omtrent 1740–1750, og krutthuset i stein fra 1759. Du kan lese om dem i artiklene om artilleribygningen og krutthuset.

Militær bruk av anlegget tok formelt slutt i 1820, selv om enkelte kilder antyder at noe militær bruk fortsatte til 1880. Den uenigheten er ikke noe vi kan løse her, men den er et godt eksempel på at historiske årstall ofte avhenger av hva man regner som «bruk». I 1893 ble skansen solgt.

Fra 1820 og frem til dagens bruk har anlegget skiftet innhold flere ganger. Fra 1917 til 2003 var det skolebygg, først for Statens husflidsskole og senere for Statens håndverks- og kunstindustriskole, og siden 2004 har det vært brukt til arrangementer, konferanser og overnatting. Det er en lang vei fra en festning som skulle holde svenskene ute til et sted der folk møtes for å lære, jobbe eller feire. Likevel er det de samme voller og bygninger som rammer inn det hele, og det er nettopp det som gjør Blaker til et så godt eksempel på hvordan et kulturminne kan leve videre. Skolehistorien er behandlet i artikkelen om fra festning til skole.

Hva forteller dette oss?

Fortellingen om Glommalinjen og Blaker skanse er i bunn og grunn en fortelling om hvordan geografi og politikk kan møtes i ett enkelt punkt. En ferge, en elv og et lite fort ble en del av noe større. Det er lett å undervurdere slike steder, fordi de ikke har vært arena for de store slagene. Men det er nettopp i de små stedene de store planene blir konkrete.

Det er også nyttig å tenke over hvordan en forsvarslinje faktisk fungerer. En linje langs en elv er sjelden en sammenhengende mur. Den består av punkter: steder der man har mannskap, kanoner og lagre, og mellom dem strekninger som er avhengige av at fienden har få gode muligheter til å krysse. Derfor blir de punktene som er bygd ut, så viktige. Faller ett av dem, kan hele linjens verdi bli stilt i spørsmål. Det forklarer hvorfor også en liten skanse som Blaker ble tatt på alvor, og hvorfor kommandanten i 1718 sto i en situasjon der mye mer enn bare hans egen festning kunne være på spill. Dette er en tolkning av forholdene snarere enn en dokumentert påstand om hva planleggerne tenkte, men den passer godt med det vi vet om stedets funksjon.

Et annet moment er tidsperspektivet. Fra anlegget ble tatt i bruk i 1683 til desember 1718 gikk det over tretti år. I en slik periode kan et forsvarsverk både forfalle og bli glemt, og det er neppe tilfeldig at kildene beskriver dårlige forsyninger da svenskene kom. Det er ikke uvanlig at beredskapen er best når bygget er nytt og dårligst når trusselen virker fjern.

For den som liker å lese kart, er det verdt å sammenligne den håndtegnede skissen øverst med de senere kartene fra 1753 og 1759. De viser en skanse som har gått fra et enkelt, delvis åpent anlegg til noe langt mer gjennomtenkt. Forskjellen sier mye om hvor mye tankegangen rundt forsvar endret seg på noen få tiår, og den gir en fin inngang til å forstå hvorfor anlegget ser ut som det gjør i dag.

Hvis du vil lese mer, gir Store norske leksikon en kortfattet innføring, og Wikipedia samler de viktigste opplysningene om anleggets historie, inkludert kommunetilhørigheten som har skiftet fra Sørum til Lillestrøm.

Besøkende kan også ta med seg dette bakgrunnsstoffet når de går rundt på stedet: voller og grøfter blir mer meningsfulle når man vet hva de var ment å beskytte.

Og som alltid gjelder: dersom du planlegger et besøk, finn oppdatert informasjon hos kommunen eller andre offisielle kilder før du drar.

Vil du følge tråden videre, finnes det en annen krigsepisode i 1808, da skansen på nytt ble berørt. Det handler om en annen situasjon og en annen avdeling, men den samme geografien. Se artikkelen om svenskene på Blaker i 1808.